VI:L

Jeg er en designer som setter menneskers behov høyt. Jeg har alltid hatt en motivasjon for å jobbe med menneskers fysiske og psykiske helse, og knytte dette til romdesign. Med min utdannelse kan jeg bidra til menneskers trivsel i rom.

Fordypningsområdet jeg har valgt, er et tema som det ikke blir snakket om i samfunnet, men som er veldig viktig for meg. Forskning viser at stadig flere unge sliter med psykisk helse, og gjentatte ganger hører vi utsagn som «det må være vondt å leve med en tilstand ingen egentlig kan se at du har». Men, fysiske utfordringer som muskelsykdommer, diabetes og slitasjeskader er det heller ingen som kan se at du har – og ungdommer med slike sykdommer blir ofte glemt.

I min bacheloroppgave har jeg jobbet med ungdommer med fysiske utfordringer og deres møte med et rehabiliteringssenter.

Det er kjent at arkitektonisk utforming har stor påvirkning på menneskers samhandling. Alle mennesker har forskjellig utgangspunkt når det kommer til hva vi opplever som estetisk tiltalende, men noen ting er bestemt – «Orden, moderat kompleksitet, naturelementer, harmoni, utsyn og balanse» er noen grunnleggende elementer for trivsel. Når omgivelsene faller i smak vil man oppleve at hele tilværelsen vil forbedre seg, noe som på et rehabiliteringssenter vil si at vi har det bedre.

Sanseinntrykk vil også være med på å løfte den psykiske helsen, som har stor påvirkning på de fysiologiske funksjonene kroppen vår har. Medisinske rapporter har vist at god arkitektonisk utforming kan redusere angst og depresjon. Når blodomløpet, nerve- og lymfesystemet er satt i gang vil det redusere muskelsmerter. Dette gir oss energi og kan gjøre sykehusoppholdene kortere.

Nettopp derfor har denne oppgaven vært en interessant prosess der jeg har undersøkt hvordan jeg som designer kan bruke romdesign for å tilrettelegge slik at ungdom og unge voksne kan oppleve at deres behov blir møtt.

Pasienter som er på et rehabiliteringssenter, trenger enten hjelp til å skape en normal hverdag med sin sykdom, eller hjelp til opptrening etter at en diagnose er satt. Noen er der kun en uke, mens andre er der over en lengre periode og blir fulgt opp resten av livet. Problemet med dagens rehabiliteringssenter, slik jeg har opplevd det, er at det ikke er tilpasset ungdom. Mitt mål har vært at ungdom som blir henvist til rehabiliteringssentre, skal føle at stedet er tilrettelagt for dem og deres behov.